Stikkord: dronefoto

  • Løft inn i nytt år

    Framtid: Bildet viser kanskje ro og nyttårsfred, men nerveknuten bak spakene mens ørna tok sin årets siste fotoflytur over fjorden, midt i sklett-elinger og viltre vindkast torsdag, trenger gudbedre en sjel ikke ettersøke i utrengsmål. Foto: Knut Godø

    Året takker av i samme dur som det har forløpt: Med skrangling og during og gjønging.

    Været har rava rape drukkent omkring i dagevis, med sletter og sklette og blautblest i vill uorden, årstida ligner aller minst på seg sjøl, det er knapt en snøflekk å spore opp såpass at en skitur kan kvitteres ut.

    Ørna fant med nød og neppe, i et ledig øyeblikk i rusen rundt tolvslaget torsdag, ei åpning i skylagene og kunne konstatere at Byen ligner seg sjøl i alle fall for det meste. Høylys dag du liksom, grått i grått, men der nede ligger den og gløder, og blinker litt avvekslingsvis utover vannet.

    Nyskapninger å hilse på. Nede til venstre svever Statoilbygget med bygningskroppen i et kokett lite skrev – som en Bokløv i svev ut over fjorden. Bygget er foreløpig siste tilskudd i en omveltning for sentrale deler av byen som kan fortone seg åndeløs. Man blir ikke kvitt en ambivalent kløe. Bygget er nok vakrere enn Brunosten, som det avløste, i alle fall er estetikken bygget speiler, en helt annen enn stålskallet som sto der. Men vær radikalt ærlig – Statoilbygget representerer jo ikke noe nettotilskudd til byen – vi hadde dem jo her fra før. I Brunosten ble det i det minste sveisa i hop båter, og i mi bok er det alltid mest plass til båtbyggere. Er noen skrudd sammen annerledes, gjerne for meg. At det ligger en viss signalverdi i sjakkrutene kan heller ingen ta fra det, og det gjør et solid og fast innprent på netthinna til ørna.

    Statoilbygget kan smykke seg med å være det eneste bygget i sentrum som vises fra toppunktet på Middagsfjellet, det kan ingen ta fra det. Tidlig neste år er det åpning og innflytting, og den gullglødende bygningskula skal fylles med folk som får verdens kick av hydrokarboner i enden av et sugerør.

    Idet kulingen blåser ut året. konstaterer ørna at anleggsmaskiner fortsetter å utføre grovkirurgi i infrastrukturen. Året har vært brutalt. Ute i verden er halve popen lagt under torva, norsk langrenn ligger i ruiner og høye posisjoner blir besatt av – ja besatt altså – av folk som vil det skal bli lenger mellom folk.

    Er det rart Byens lyskrans tar et favntak om det innerste av sin fjord og gir en gylden godkinn?

    2016, takk skal du pinade ha, gudd bai.

    Heeei 2017, hva har du under bluesen?

    Knut Godø

    Heng dette bildet på en vegg!

  • Grå dagers sig mot årets ebb

    Julebyen: Harstads innseiling inspirerer poeter og får trubadurer til å bryte ut i sang. Ikke til å undres over. Byen på bildet befinner seg nesten helt nederst i den dypeste årstida, og ble hyllet av – på dagens høyeste time lille julaften – et blekt, gult, fjernt og søvnig skinn, bak fjellkrans og skylag i oppløsning. Foto: Knut Godø

    Waheeei! Så ble jula hvit allikevel.

    For to dager siden så det ikke akkurat lyst ut, for å si det sånn. Det gjør det vanligvis ikke på bunnen av mørketida, men dagene før jul dette året må vel ha satt en slags svart rekord for Byen, innpakka av lag på lag av skittengrå søkkblaute dyner, ikke ei blå luke å se. Den svarteste dagen ble noen grader ekstra svart, og lot seg knapt avbilde.

    Men så kom den hvite jula og banket på verden likevel og snøt noen hver for den dypeste svarttidsdepresjonen. Verden lysnet – i alle fall midt på dagen i går, lille julaften – til ørnevyet på dette oppslaget. Utrolig hva noen fnugg kan gjøre med en by som festsmeller av punkterte dekk nå henimot julehøytiden, og hvilerommet mot årets ebb.

    Ørna seiler inn mot byen noen meter over det berømte Bremnes-sporet, langsomt, forbi ei kirke speilt i hav.  I himmelranda i sør kjemper noen stråler sol seg fram fra dypt nede i bøtta, og bærer bud om at nå er ho på rette veien. Så hold ut.

    Knut Godø

    47609990 – kgo@ht.no

  • Hyttetomter ble villalandsby

    Hyttetomter ble villalandsby

    Foto: Knut Godø
    VILLAGREND: Hovedvalutaen i Solveien, en avstikker fra Nesseveien i Kanebogen, er – akkurat ja – sol. Hvis strålene treffer byen, er det her de treffer først. Romslige villaer lener seg bakover og velbehagelig oppetter lia, og løfter strøket opp i toppskiktet i byen. Foto: Knut Godø

    Denne grenda har lagt seg i skillet mellom Kanebogen og Stangnes. 

    Vi gjorde dette vesle boligfeltet en urett sist lørdag. Ørna svevde nordover, med Holtet – øvre og nedre – under kråsen, fylt opp av de herligste villaer, mange av dem i umiddelbar nærhet til sjøen. Lenge Byens mest velholdte – og velholdne – strøk. Vi kunne ha spart oss. Nå settes rekorder både på tomtepris og boligsalg rett som det er.

    Solveien – skråninga opp fra Nesseveien like før den offentlige badestranda i Kanebogen – leverer en sterk søknad: Et av byens aller nyeste boligfelt har prektig standard.

    Beliggenhet ganger tre. Nesten rett sørvendt, slak helling opp langs en rabbe, klar til å bade i hver en solstråle som måtte finne på å åle nordigjennom sundene. En riktig middagshøyde. Bildet er tatt denne uka, i et gløtt mellom elinger av svartsklette, på høylys dag – hvilket ikke vil si mye akkurat. Verden går på batteri, og trenger lading.

    Ørneblikket ser at bebyggelsen ligger i ei slak helling, umiddelbart er det lett å se at den er perfekt på minst to måter. Man MÅ ikke ha firhjulstrekk for å komme opp, og samtidig er den bratt nok til at den ene terrassen har utsyn akkurat over hårtorva til den som bor nedenfor. Og som sagt et halvt steinkast fra stranda, et snacksy lite turterreng i bakhagen. Om ikke tar feil hadde området noe med Sellæg-familien å gjøre, og utgjør selve grenseoppgangen mellom de urgamle Kanebogen og Stangnes gårder, i dag oppdelt og utparsellert så mange ganger at de er blitt til hver sin bydel.

    Solveien, en avstikker opp i skogen fra Nesseveien, på den absolutte solsiden av byen, kanskje føler de seg som solkonger de som bor der. Som øverste konge på haugen kunne Statoil tronet, men slik skulle det ikke gå. Oljebingen valgte som kjent Sjøkanten.

    Tomtene gikk i sin tid for mellom en og to millioner, og utgjorde en viss sensasjon i lokalavisa da de ble lagt ut for to-tre år siden. Siden er mange rekorder satt.

    Ørna kan huske et hvitt og grønt sommerhus utkrota med snekkerglede i dragestil som sto og kneisa oppfor veien, det finnes ikke mer. Huset er muligens ikke savnet lenger, høy tomtepris har ikke hindret byggherrene i å legge planke på planke på særdeles velspikret manér, og fått til et variert, men stramt – sett litt sånn fra oven i alle fall – og snasent bouttrykk. Man kan vente spent på fortsettelsen.

    Henge på veggen?

  • Samkjørt mangfold

    Samkjørt mangfold

    AMFI: Samasjøen har siden byens barndom vært mål for alle som vil ha ny fart i båten sin. Byens mest diverserte del? Foto: Knut GodøAMFI: Samasjøen har siden byens barndom vært mål for alle som vil ha ny fart i båten sin. Byens mest diverserte del? Foto: Knut Godø

    I Samasjøen har det vært produsert, reparert og modernisert fartøy siden 1912. 

    Det gamle Nielsen-verkstedet sysselsatte på sin topp på sekstitallet et kvart tusen arbeidere – i en tid da Harstad kunne liste opp minst tre andre maritime verksteder og en skog av underleverandører til det som har vært, er, og kommer til å bli – når verden om ikke lenge slutter å konvertere hydrokarboner til klimagasser – nasjonens største ressurs. Kysten.

    Oppfatningene om å ha Hamek-hallen i synsfeltet er sikkert diversert, og hyppig kommentert hos folk med adresser som Holstveien, Garveriveien og Naustveien, men det er utvilsomt noe klassisk kystby over måten verft og boligbebyggelse har vokst og bredt seg ut i omtrentlig samtakt.

    Samasjøen er et amfiteater ut mot en maritim scene, som fra Rabben med Punkthuset i venstre bildekant og helt bort til Samakleiva i høyrekanten – kronet med et lystårn selvfølgelig – omfavner en bydel som kan kalle seg både industricluster og boligfelt, såvel som premium destinasjon for spesialshopping og hygge.

    Området byr på både signalbygg, storkarsboliger, småbyvillaer og lavblokkbebyggelse. Rekka med tomannsboliger var på femtitallet siste skrik i effektiv hverdagslagring av kjernefamilier, vi er usikre på om tilnavnet Kaninburan var uttrykk for særlig nedvurderende folketunge. Nei tror vi, og rekka ble gjentatt mange tiår senere i en lavere linje nærmere vannkanten. Det skal visstnok gå an å sette kveitevad fra verandaen. Kan det bli bedre? Tja, det gamle tankanlegget på Esso ligger nå brakk og bare venter på en sjøsprøyt av ideer.

    På alle måter en bevaringsverdig miks, ørna kommer knapt over noen andre steder i verdens minste storby, der rekkehus- og lavblokk glir så inn i, og rundt hverandre, på en for øyet mer tilforlatelig og behgagelig måte. Og det slettes ikke på grunn av, men heller til tross for, historiens krumspring og rundkast.

    Var det noen som sa sentrums bakside? Nei. Verftsbyen – med politikernes båter som kanskje litt for hyppige kunder. Det er her en god halvpart av den ligger.

  • Harstadregattaen 1891

    Harstadregattaen 1891

    «Min underdanigste Tak til Deres Majestæd for den min Fembøring tilfalne Kongepræmie ved Regattaen paa Harstad.»

    Kort og formelt, men stolt og ærbødig meddeler han seg, båtbyggeren Johan Edvard Olsen. Født på Renså i daværende Ibestad, men da han takket kongen med de ærbødige ord var han veletablert med høy ekspertise i båtbyggerkunsten i Harstadsjøen. Der hadde han hjem, familie og verksted.

    Telegrammet til den svensk-norske kong Oscar II ble avsendt ikke lenge etter at han hadde mottatt den omkring 30 centimeter høye skinnende sølvpokalen med forsiret lokk.

    Johan Edvard Olsen (bildet) hadde grunn til å være stolt. Han hadde øvd storverk. Hadde han kanskje ikke feid all motstand av banen? De nye sneseilskøytene ble for sinker å regne mot hans raske fembøring, som han hadde døpt «Anna Marie». Været hadde klaffet hundre prosent. Dagen opprant blikkstille. Men en sørøstlig frisk bris hadde pustet liv i Vågsfjorden om morgenen, og vinden holdt seg – såvidt det var – gjennom hele løpet.

    Les mer om Harstadregattaen i 1891 i prosjektets meny.