ohoi.no

Kategori: Ukategorisert

  • Løft inn i nytt år

    Framtid: Bildet viser kanskje ro og nyttårsfred, men nerveknuten bak spakene mens ørna tok sin årets siste fotoflytur over fjorden, midt i sklett-elinger og viltre vindkast torsdag, trenger gudbedre en sjel ikke ettersøke i utrengsmål. Foto: Knut Godø

    Året takker av i samme dur som det har forløpt: Med skrangling og during og gjønging.

    Været har rava rape drukkent omkring i dagevis, med sletter og sklette og blautblest i vill uorden, årstida ligner aller minst på seg sjøl, det er knapt en snøflekk å spore opp såpass at en skitur kan kvitteres ut.

    Ørna fant med nød og neppe, i et ledig øyeblikk i rusen rundt tolvslaget torsdag, ei åpning i skylagene og kunne konstatere at Byen ligner seg sjøl i alle fall for det meste. Høylys dag du liksom, grått i grått, men der nede ligger den og gløder, og blinker litt avvekslingsvis utover vannet.

    Nyskapninger å hilse på. Nede til venstre svever Statoilbygget med bygningskroppen i et kokett lite skrev – som en Bokløv i svev ut over fjorden. Bygget er foreløpig siste tilskudd i en omveltning for sentrale deler av byen som kan fortone seg åndeløs. Man blir ikke kvitt en ambivalent kløe. Bygget er nok vakrere enn Brunosten, som det avløste, i alle fall er estetikken bygget speiler, en helt annen enn stålskallet som sto der. Men vær radikalt ærlig – Statoilbygget representerer jo ikke noe nettotilskudd til byen – vi hadde dem jo her fra før. I Brunosten ble det i det minste sveisa i hop båter, og i mi bok er det alltid mest plass til båtbyggere. Er noen skrudd sammen annerledes, gjerne for meg. At det ligger en viss signalverdi i sjakkrutene kan heller ingen ta fra det, og det gjør et solid og fast innprent på netthinna til ørna.

    Statoilbygget kan smykke seg med å være det eneste bygget i sentrum som vises fra toppunktet på Middagsfjellet (flere er kommet til senere, red, anm.), det kan ingen ta fra det. Tidlig neste år er det åpning og innflytting, og den gullglødende bygningskula skal fylles med folk som får verdens kick av hydrokarboner i enden av et sugerør.

    Idet kulingen blåser ut året, konstaterer ørna at anleggsmaskiner fortsetter å utføre grovkirurgi i infrastrukturen. Året har vært brutalt. Ute i verden er halve popen lagt under torva, norsk langrenn ligger i ruiner og høye posisjoner blir besatt av – ja besatt altså – av folk som vil det skal bli lengre mellom folk.

    Er det rart Byens lyskrans tar et favntak om det innerste av sin fjord og gir en gylden godkinn?

    2016, takk skal du pinade ha, gudd bai.

    Heeei 2017, hva har du under bluesen?

    Knut Godø

  • Grå dagers sig mot årets ebb

    Julebyen: Harstads innseiling inspirerer poeter og får trubadurer til å bryte ut i sang. Ikke til å undres over. Byen på bildet befinner seg nesten helt nederst i den dypeste årstida, og ble hyllet av – på dagens høyeste time lille julaften – et blekt, gult, fjernt og søvnig skinn, bak fjellkrans og skylag i oppløsning. Foto: Knut Godø

    Waheeei! Så ble jula hvit allikevel.

    For to dager siden så det ikke akkurat lyst ut, for å si det sånn. Det gjør det vanligvis ikke på bunnen av mørketida, men dagene før jul dette året må vel ha satt en slags svart rekord for Byen, innpakka av lag på lag av skittengrå søkkblaute dyner, ikke ei blå luke å se. Den svarteste dagen ble noen grader ekstra svart, og lot seg knapt avbilde.

    Men så kom den hvite jula og banket på verden likevel og snøt noen hver for den dypeste svarttidsdepresjonen. Verden lysnet – i alle fall midt på dagen i går, lille julaften – til ørnevyet på dette oppslaget. Utrolig hva noen fnugg kan gjøre med en by som festsmeller av punkterte dekk nå henimot julehøytiden, og hvilerommet mot årets ebb.

    Ørna seiler inn mot byen noen meter over det berømte Bremnes-sporet, langsomt, forbi ei kirke speilt i hav.  I himmelranda i sør kjemper noen stråler sol seg fram fra dypt nede i bøtta, og bærer bud om at nå er ho på rette veien. Så hold ut.

    Knut Godø

    47609990 – kgo@ht.no

  • Hyttetomter ble villalandsby

    Hyttetomter ble villalandsby

    Foto: Knut Godø
    VILLAGREND: Hovedvalutaen i Solveien, en avstikker fra Nesseveien i Kanebogen, er – akkurat ja – sol. Hvis strålene treffer byen, er det her de treffer først. Romslige villaer lener seg bakover og velbehagelig oppetter lia, og løfter strøket opp i toppskiktet i byen. Foto: Knut Godø

    Denne grenda har lagt seg i skillet mellom Kanebogen og Stangnes. 

    Vi gjorde dette vesle boligfeltet en urett sist lørdag. Ørna svevde nordover, med Holtet – øvre og nedre – under kråsen, fylt opp av de herligste villaer, mange av dem i umiddelbar nærhet til sjøen. Lenge Byens mest velholdte – og velholdne – strøk. Vi kunne ha spart oss. Nå settes rekorder både på tomtepris og boligsalg rett som det er.

    Solveien – skråninga opp fra Nesseveien like før den offentlige badestranda i Kanebogen – leverer en sterk søknad: Et av byens aller nyeste boligfelt har prektig standard.

    Beliggenhet ganger tre. Nesten rett sørvendt, slak helling opp langs en rabbe, klar til å bade i hver en solstråle som måtte finne på å åle nordigjennom sundene. En riktig middagshøyde. Bildet er tatt denne uka, i et gløtt mellom elinger av svartsklette, på høylys dag – hvilket ikke vil si mye akkurat. Verden går på batteri, og trenger lading.

    Ørneblikket ser at bebyggelsen ligger i ei slak helling, umiddelbart er det lett å se at den er perfekt på minst to måter. Man MÅ ikke ha firhjulstrekk for å komme opp, og samtidig er den bratt nok til at den ene terrassen har utsyn akkurat over hårtorva til den som bor nedenfor. Og som sagt et halvt steinkast fra stranda, et snacksy lite turterreng i bakhagen. Om ikke tar feil hadde området noe med Sellæg-familien å gjøre, og utgjør selve grenseoppgangen mellom de urgamle Kanebogen og Stangnes gårder, i dag oppdelt og utparsellert så mange ganger at de er blitt til hver sin bydel.

    Solveien, en avstikker opp i skogen fra Nesseveien, på den absolutte solsiden av byen, kanskje føler de seg som solkonger de som bor der. Som øverste konge på haugen kunne Statoil tronet, men slik skulle det ikke gå. Oljebingen valgte som kjent Sjøkanten.

    Tomtene gikk i sin tid for mellom en og to millioner, og utgjorde en viss sensasjon i lokalavisa da de ble lagt ut for to-tre år siden. Siden er mange rekorder satt.

    Ørna kan huske et hvitt og grønt sommerhus utkrota med snekkerglede i dragestil som sto og kneisa oppfor veien, det finnes ikke mer. Huset er muligens ikke savnet lenger, høy tomtepris har ikke hindret byggherrene i å legge planke på planke på særdeles velspikret manér, og fått til et variert, men stramt – sett litt sånn fra oven i alle fall – og snasent bouttrykk. Man kan vente spent på fortsettelsen.

    Henge på veggen?

  • Samkjørt mangfold

    Samkjørt mangfold

    AMFI: Samasjøen har siden byens barndom vært mål for alle som vil ha ny fart i båten sin. Byens mest diverserte del? Foto: Knut GodøAMFI: Samasjøen har siden byens barndom vært mål for alle som vil ha ny fart i båten sin. Byens mest diverserte del? Foto: Knut Godø

    I Samasjøen har det vært produsert, reparert og modernisert fartøy siden 1912. 

    Det gamle Nielsen-verkstedet sysselsatte på sin topp på sekstitallet et kvart tusen arbeidere – i en tid da Harstad kunne liste opp minst tre andre maritime verksteder og en skog av underleverandører til det som har vært, er, og kommer til å bli – når verden om ikke lenge slutter å konvertere hydrokarboner til klimagasser – nasjonens største ressurs. Kysten.

    Oppfatningene om å ha Hamek-hallen i synsfeltet er sikkert diversert, og hyppig kommentert hos folk med adresser som Holstveien, Garveriveien og Naustveien, men det er utvilsomt noe klassisk kystby over måten verft og boligbebyggelse har vokst og bredt seg ut i omtrentlig samtakt.

    Samasjøen er et amfiteater ut mot en maritim scene, som fra Rabben med Punkthuset i venstre bildekant og helt bort til Samakleiva i høyrekanten – kronet med et lystårn selvfølgelig – omfavner en bydel som kan kalle seg både industricluster og boligfelt, såvel som premium destinasjon for spesialshopping og hygge.

    Området byr på både signalbygg, storkarsboliger, småbyvillaer og lavblokkbebyggelse. Rekka med tomannsboliger var på femtitallet siste skrik i effektiv hverdagslagring av kjernefamilier, vi er usikre på om tilnavnet Kaninburan var uttrykk for særlig nedvurderende folketunge. Nei tror vi, og rekka ble gjentatt mange tiår senere i en lavere linje nærmere vannkanten. Det skal visstnok gå an å sette kveitevad fra verandaen. Kan det bli bedre? Tja, det gamle tankanlegget på Esso ligger nå brakk og bare venter på en sjøsprøyt av ideer.

    På alle måter en bevaringsverdig miks, ørna kommer knapt over noen andre steder i verdens minste storby, der rekkehus- og lavblokk glir så inn i, og rundt hverandre, på en for øyet mer tilforlatelig og behgagelig måte. Og det slettes ikke på grunn av, men heller til tross for, historiens krumspring og rundkast.

    Var det noen som sa sentrums bakside? Nei. Verftsbyen – med politikernes båter som kanskje litt for hyppige kunder. Det er her en god halvpart av den ligger.

  • Byens største takterrasse

    sjokanten-senter-seljestad
    VINKELEN LANGS SJØEN: Nye Sjøkanten Senter utmerker seg på mange måter, men mest ved at den innehar en av byens beste og mest ubrukte solvegger mot sør, og en vidde av et ubrukt takareal. Tør man foreslå en heftig takterrassefest? Bildet er tatt i november 2016. Foto: Knut Godø/Harstad Tidende. Kjøpe dette bildet?

    Den nye bydelen, hvor mat- og varehus ble plassert oppå giftmudder fra hundre års verftsvirksomhet, begynner å bli ferdig.

    90moh: Når kan takterrasefesten begynne? Ørna har flere ganger svevd over denne nye, økonomisk dynamiske bydelen, og sett den vokse fram av havet på kunstig vis. En av de største endringene i byen de siste årene, og nå er den ikke langt fra ferdig,  Statoil/Equinorbygget der lengst framme mot fjordåpningen til høyre i bildet venter en siste polish. Per Strands lave saltakshus skal utvide kraftig, så bildet er ikke helt komplett.

    I forgrunnen lyser kjøpesentertakene som ubrukte vidder. Det er vel upraktisk, og muligens forbudt, i det minste finnes ganske sikkert flere håndfuller EU-direktiver som begrenser en uskyldsgrønn tanke om å få plantet ut, tja, noen solfangere kanskje, på handlekassene, i hvertfall vindmøller, og i alle fall takhager, lekeparker og skatebaner, der midt opp all kommersen. Nei, premium arealutnyttelse av takflater, det er en annen by, det.

    Den nye, rette og fine kaikanten byen har fått innover mot Harstadbotn, og som danner ytterkanten av sarkofagen som rommer giftmudderet fra hundre års verftsvirksomhet, går over i et steinsatt hjørne i nedre bildekant, og blir – hurra! – havnas eneste attomsmett fra Trondenenesvika til Hjellholmen, for en båt på rømmen fra nordøstpeisingen.

    Det er stor skam å være så blind for været i en kystby. Nesten hele Harstad sentrum er eksponert direkte mot  nordøst, byens værmessige akilleshæl. Det neste attomsmettet vi lager blir når vi får syn for sagn om hvorvidt den nye flytemoloen i indrehavna fungerer som tenkt. Med bakgrunn av kontrollnivået på diverse andre byprosjekter som er i gang i øyeblikket, kan en ørliten fiber tvil muligens ha plassberettigelse.

    Ørna ser ikke så mye av Harstadpakken der den henger og dingler i lufta, ja pakken altså, henger og dingler i en tynn tråd i forma av en feit underdekning. Og mens vi venter på at politikerne utøver den edle kunst skyldfordeling, ligger byen på operasjonsbordet uten bedøvelse, vi hadde nær sagt sløyd – i alle fall med åpne sår – på andre året.  Det skal gjøre vondt før det blir bedre, som de sa før de gravde opp byen og la varmerør, og før det igjen skar i stykker sentrum og la ny veislynge og torv.

    Hvor lenge kan et bysamfunn pines i framskrittets navn?

    Men hva ser ørna for sitt indre blikk? En fullstendig ubrukt solvegg mot sør, der langs Sjøkanten senter, med steinvorr og brådjup innover mot verftsområdet, der hvor ansatte ved senteret har sine røykekroker. Fryd og bevarels, en framtidig maritim utekafe? Og hva mer – forlengelse av Stien langs sjøen – og en smal, lekker liten småbåtmarina, med båter akkerat store nok til at større fartøy får romslig passasje. Det kan bli nåkka.

  • Saftiggrønn og nesten ubrukt

    kirkeparken

     

    Er dette byens dårligst utnyttede grøntområde? Ikke fotballbanen, naturligvis. Der er det full sving store deler av døgnet. Kirkeparken.

    Akkurat nå står alt stille, knapt ei markmus å se i den grønne lungen som omgir Jan Inge Hovigs praktbygg fra 1958. Det eneste ørna kan høre hvis den legger øret til, er knirk fra trærne som gror likt gigantisk ugress med kommunal støtte. Hvis poplene bare får stå noen år til nå, så lykkes de med å svøpe kirka fullstendig inn i løvteppet.

    Noen tar parken i bruk, mer eller mindre lovlig. Sommerstid har den saftige gressmatta rundt kirka fått massasje fra gutter og -jenters fotballknotter, og vinterstid er det akebakke ned skråninga på østsida av bygget. En arena for sandvolleyball har overtatt noen parkeringsplasser, og en musikkpaviljong of sorts står og ser litt gjenglemt ut. Parken inneholder også en meteorologisk målestasjon. Men det er for lite. Sist noe morsomt skjedde i parken var en picnic med dronning Sonja til stede, og hun kommer jo ikke hvert år. Mer må til.

    Neste gang ørna overflyr ødelandet rundt Harstad kirke, kan det kanskje være den ser oppmålere til den store leke- og aktivitetsparken som kan tenkes lagt inn i parken. Kort tid etter: De fleste poplene er borte, erstattet med mindre trær i en velforma hageplan. Poplene som gjenstår er treningsarena for arborister, med tanke på NM i treklatring. Fra topp til topp henger zipliner for lek og alvorlig tevling.

    Parken har selvsagt fotballøkke, et par stykker. Minigolf. Sklier, klatrestativ, maxisjakk, picnicbenker for utpust og romantisering, skultpturer, installasjoner, graffiti og vernede felt for urbant plante- og dyreliv. Tennis, badminton…

    Prosjektet er low budget, kanskje til og med no budget, bare frivillig innsats og utløp for tiltakslyst. Kirkeparken er blitt noe helt annet enn et oppstillingssted for eksotisk planteliv, den er blitt en kompakt folkepark, et fabelaktig tilskudd til den halvannenetasjers, saltekte arktitekturstilen denne gamle bydelen preges av.

    Hallene og plastgresset i idrettsparken i forlengelsen av det kneisende kirkebygget glimrer ikke akkurat som visuelle kontrapunkt til parkens vakre og utkrotede villaer, men på den annen side kan de vise til et nesten eventyrlig liv. Det er ballspill av alskens sorter, og Hålogalandshallen er en flerbrukshall i ordets videste betydning, og nå offisiell klatrehall etter ei kraftig utbygging.

    Helga vi går inn i for eksempel, er smekkfull, både inne og ute. Eliteseriekamp i innebandy, eliteseriekamp for kvinner i fotball, 2.-divisjonskamp for menn i fotball og praksisøkt i Hålogalandshallen i forbindelse med Nordnorsk Fotballkonferanse.

    Ikke rart ørna henger i helgene, i lange sirkler høyt der oppe, kanskje på speiding etter en ball på avveie.

  • Mer enn grus og stein

    Mer enn grus og stein

    kilbotn

    Å oppdrive ei sjøtomt i Harstad er som å finne en snøskuter i ørkenen, eller å få en oljeminister til å innrømme en spansk en. Hvis du da ikke jobber med grus og stein.

    Da har du nærmest automatisk ei sjøtomt. Melvikøya. Sundsvollsundet. Kasfjord. Flere titalls andre landingsplasser, prima sjøtomt, Som her, i Kilbotn, et sørlig bygdelag i Harstad by. Det var gjennom disse grendene hovedveien inn til byen snirklet seg før den nye riksveien ble etablert i skauen ovenfor. Kortere, rettere, breiere.

    Så ofte som man har tid og får lov av sitt livs faste medpassasjer tar kjører man den gamle veien, som forresten har fått smørdekke den sikste killometeren opp mot Blomjoten, kommunens vakreste navn, og mest opptygde lille fjelltopp. Folks aktelse for denne delen av kommunen er litt under pari, så seint som i mai rapporterte Harstad Tidende at det var etablert spontan, privat søppelfylling ved den gamle riksveien opp mot joten.

    Lavaktelse er det sannelig ingen grunn til! Krigsdramatikken oppsøkte den rolige, jordnære pekallfiske- og jordbruksbygda, i XXL-format. Historikeren Harald Isachsen har beskrevet de hylende flyraidene og skipssenkningene som fant sted inne i botnen, bombesmellene kunne godt høres til Harstad sentrum. Flere freda krigsvrak ligger på bunnen av fjordtarmen innover, under ørnas blikk.

    Trafikken dånte gjennom bygda helt fram til på midten nitten åtti-tallet, så ble Mølnåstunnelen åpnet, og det ble så stille i Kilbotn at folk som syklet slalåm mellom hullene i den eldgamle asfalten kunne høre samferdselskronene plinge mellom leggene på unggrana ved på nyveien der oppe i skogholtet.

    Tidlig morgensol stryker mykt og lavloftet inn over Kilbotn og boligfeltene ovenfor  denne fredag orle morgen, dis-flak henger søvnig igjen i le av lyset, sauer breker fra inngjerdinger lenger opp og gnager duggfrisk hå. For ørna må det være en forundring å betrakte vestbredden, som sola jobber med å varme opp. Det kan bli fin termikk å henge på der etter hvert. Ellers ser fjæra ubrukt ut på et og annet naust og ei og annen brygge, en og annen svaifortøyning, her virker hundremetersbeltet – nesten helt gjennomført. Man kan ikke unngå å tenke at det sannelig er nok kyststripe i Norge til alle nordmenn – og et par svensker, la oss være rause. Hva om vi tok det i bruk?