ohoi.no

Kategori: dronebilder

  • Farvel til fargene – og nå våkner Overlysmester’n

    Farvel til fargene – og nå våkner Overlysmester’n

     

    Lysspill: TV-tårnet troner over bebyggelsen, og har levd i øyekroken til byens innbyggere siden tidlig i desember. Nå er det snart slutt for i år. Mandag blir lysene plukket ned og lagt på lager, men et nytt lysspill er heldigvis på vei ut av skysekken i sør. Allerede dagen etter har Harstad – etter tabellen – noen minutter fullt dagslys. Foto: Knut Godø

    Fortvil ikke. Neste gang vintermørket senker hetta si over nordkalotten er fargespillet i TV-tårnet på plass igjen.

    Fargene har spilt trofast i øyekroken hele svarteste vinteren igjennom, men mandag er det trettendedags jul. Da trekker lysmakerne ut kontakten, og svermer til værs for å plukke ned pynten på Byens største juletre.

    Genistreken med å fyre opp et fargespill på byens mest synlige punkt, var Jan Santoconos ide om å gi noe tilbake til byen som har gitt familiebedriften grobunn, gevinst og en ikke ubetydelig suksess. Lysene i TV-tårnet var opprinnnelig et stønt, gjentatt året etter, og året etter, og såpass godt likt at det snart var et årlig ritual. Herlig for byen, heftig for Santocono, som kan sitte for eksempel over en cappu på Rosene, taste et par knepp på mobilen, og se at lyset danser etter hans pipe.

    En god tanke får fort tung rullefart. Forventninger melder seg, og lys koster – å drive, og å bytte når de smeller – og det gjør lyspærer. Når hver lyspære har en prislapp på tolv tusen kroner, skjønner alle at det har vært nødvendig å bygge et samspill rundt showet, av store og mindre, aktører – alle private.

    Dessuten må det ifølge Santocono kabler til, en for innbyggerne usynlig, men for prosjektet særdeles følbar del av prosjektet. Femti-seksti-søtti meter til værs tar nemlig vind og vær absolutt ingen hensyn til kabler. Eierne av tårnet sørger godt for sine egne installasjoner, med innkapsling og solid innfesting, mens lysprosjektet, som får lov å krype inn, under og innimella en gang i året, må klipses og teipes midlertidig fast. Det betyr kabler som rører på seg, og alt som rører på seg i litt vind, pisker halsløst omkring når meteorologien blir et oppfinnsomt, mangehodet beist: Kuling og klarvær, regn fra alle kjente retninger og et par ukjente, sklette, blæst, frost, litt regn igjen og litt mer frost.

    Ørna siger en beinkald, klar formiddag i uka som gikk over tårnet, der det kneiser øverst på åsen, og utgjør en hovedbestanddel i en kommunikasjons-hotspot for Byen. Januar knitrer tørt, og årets show har vært the best ever, det skulle bare mangle, med så mange lyspærer skiftet – og gi plass til Lyset, som stiger der lengst borte i det fjerne sør – ved Lødingen et sted, som ligger og ødelegger harstadværingens mulighet for å se sola stige over havhorisonten. Ikke før den 10. januar blir Byen – etter offisiell definisjon – tildelt 56 minutter dagslys – som du må være ørn – eller i alle fall høyt til fjells – for å få et glimt av. Resten av døgnet er tussmørke og natt. Ennå skal gå flere dager før solbollene kan serveres,

    Noe å henge på veggen?

     

     

  • Løft inn i nytt år

    Framtid: Bildet viser kanskje ro og nyttårsfred, men nerveknuten bak spakene mens ørna tok sin årets siste fotoflytur over fjorden, midt i sklett-elinger og viltre vindkast torsdag, trenger gudbedre en sjel ikke ettersøke i utrengsmål. Foto: Knut Godø

    Året takker av i samme dur som det har forløpt: Med skrangling og during og gjønging.

    Været har rava rape drukkent omkring i dagevis, med sletter og sklette og blautblest i vill uorden, årstida ligner aller minst på seg sjøl, det er knapt en snøflekk å spore opp såpass at en skitur kan kvitteres ut.

    Ørna fant med nød og neppe, i et ledig øyeblikk i rusen rundt tolvslaget torsdag, ei åpning i skylagene og kunne konstatere at Byen ligner seg sjøl i alle fall for det meste. Høylys dag du liksom, grått i grått, men der nede ligger den og gløder, og blinker litt avvekslingsvis utover vannet.

    Nyskapninger å hilse på. Nede til venstre svever Statoilbygget med bygningskroppen i et kokett lite skrev – som en Bokløv i svev ut over fjorden. Bygget er foreløpig siste tilskudd i en omveltning for sentrale deler av byen som kan fortone seg åndeløs. Man blir ikke kvitt en ambivalent kløe. Bygget er nok vakrere enn Brunosten, som det avløste, i alle fall er estetikken bygget speiler, en helt annen enn stålskallet som sto der. Men vær radikalt ærlig – Statoilbygget representerer jo ikke noe nettotilskudd til byen – vi hadde dem jo her fra før. I Brunosten ble det i det minste sveisa i hop båter, og i mi bok er det alltid mest plass til båtbyggere. Er noen skrudd sammen annerledes, gjerne for meg. At det ligger en viss signalverdi i sjakkrutene kan heller ingen ta fra det, og det gjør et solid og fast innprent på netthinna til ørna.

    Statoilbygget kan smykke seg med å være det eneste bygget i sentrum som vises fra toppunktet på Middagsfjellet, det kan ingen ta fra det. Tidlig neste år er det åpning og innflytting, og den gullglødende bygningskula skal fylles med folk som får verdens kick av hydrokarboner i enden av et sugerør.

    Idet kulingen blåser ut året. konstaterer ørna at anleggsmaskiner fortsetter å utføre grovkirurgi i infrastrukturen. Året har vært brutalt. Ute i verden er halve popen lagt under torva, norsk langrenn ligger i ruiner og høye posisjoner blir besatt av – ja besatt altså – av folk som vil det skal bli lenger mellom folk.

    Er det rart Byens lyskrans tar et favntak om det innerste av sin fjord og gir en gylden godkinn?

    2016, takk skal du pinade ha, gudd bai.

    Heeei 2017, hva har du under bluesen?

    Knut Godø

    Heng dette bildet på en vegg!