Skal man gå på grunn kan man neppe velge en mer udramatisk og snill lokasjon enn flytsand-tangen på nordsia av Rødskjær en solfylt søndag formiddag i august. I seks knops fart med flying spinnaker.
Vi har neppet flydd en spinnaker vakrere og spissere før, var helt oppe midtveis mellom tvers og rett i nesa, så hvis de lokale arrangørene bare hadde kunne servert nok vatn å flyte på, hadde det gått kjempefint (okei, kanskje vi kunne lagt inn mer margin for avdrift enn vi gjorde).
Fjære sjø – og hurtigtogfart rett mot mållinja. Femti meter igjen, og så en interessant følelse av full stopp i flyten, og en enda mer interessant stillhet om bord da vi sto der, og spinnakeren hang høyt der oppe og liksom røska i beslagene. Den skjønte ingenting.
Ned med duken, for svarte. Førti sekunder. Tre tusen runder på propellen, men hjalp det? Ikke særlig. Sugd fast i sanda. En tamp over til 2nd Timeout, som la på ytterligere tre tusen runda på sin propell. Alt mannskap akter. Bom stille. Alt mannskap forut. DA slapp det sleipe sandgrunnsgrepet om bulben. Og vi stoppa motoren, heiste et seil og rusla i mål…
Takk til 2nd Timeout, som er fra Tromsø, jeg merker meg at initiativet kom derfra, og ikke fra medlemmer i foreninga jeg sjøl er medlem i…
Tvert om, på premieutdelinga var det bare å ta straffa: Svenskpilk i VELDIG kort snøre.
– Hvis du synes det ser grunt nok ut til å feske med så herpass kort snøre, e det antakelig førr grunt, sa Bjørn Årbekk.
En gest vi sjølsagt akter å gjengjelde når den tid kommer.
