Den nye bydelen, hvor mat- og varehus ble plassert oppå giftmudder fra hundre års verftsvirksomhet, begynner å bli ferdig.

90moh: Når kan takterrasefesten begynne? Ørna har flere ganger svevd over denne nye, økonomisk dynamiske bydelen, og sett den vokse fram av havet på kunstig vis. En av de største endringene i byen de siste årene, og nå er den ikke langt fra ferdig,  Statoil/Equinorbygget der lengst framme mot fjordåpningen til høyre i bildet venter en siste polish. Per Strands lave saltakshus skal utvide kraftig, så bildet er ikke helt komplett.

I forgrunnen lyser kjøpesentertakene som ubrukte vidder. Det er vel upraktisk, og muligens forbudt, i det minste finnes ganske sikkert flere håndfuller EU-direktiver som begrenser en uskyldsgrønn tanke om å få plantet ut, tja, noen solfangere kanskje, på handlekassene, i hvertfall vindmøller, og i alle fall takhager, lekeparker og skatebaner, der midt opp all kommersen. Nei, premium arealutnyttelse av takflater, det er en annen by, det.

Den nye, rette og fine kaikanten byen har fått innover mot Harstadbotn, og som danner ytterkanten av sarkofagen som rommer giftmudderet fra hundre års verftsvirksomhet, går over i et steinsatt hjørne i nedre bildekant, og blir – hurra! – havnas eneste attomsmett fra Trondenenesvika til Hjellholmen, for en båt på rømmen fra nordøstpeisingen.

Det er stor skam å være så blind for været i en kystby. Nesten hele Harstad sentrum er eksponert direkte mot  nordøst, byens værmessige akilleshæl. Det neste attomsmettet vi lager blir når vi får syn for sagn om hvorvidt den nye flytemoloen i indrehavna fungerer som tenkt. Med bakgrunn av kontrollnivået på diverse andre byprosjekter som er i gang i øyeblikket, kan en ørliten fiber tvil muligens ha plassberettigelse.

Ørna ser ikke så mye av Harstadpakken der den henger og dingler i lufta, ja pakken altså, henger og dingler i en tynn tråd i forma av en feit underdekning. Og mens vi venter på at politikerne utøver den edle kunst skyldfordeling, ligger byen på operasjonsbordet uten bedøvelse, vi hadde nær sagt sløyd – i alle fall med åpne sår – på andre året.  Det skal gjøre vondt før det blir bedre, som de sa før de gravde opp byen og la varmerør, og før det igjen skar i stykker sentrum og la ny veislynge og torv.

Hvor lenge kan et bysamfunn pines i framskrittets navn?

Men hva ser ørna for sitt indre blikk? En fullstendig ubrukt solvegg mot sør, der langs Sjøkanten senter, med steinvorr og brådjup innover mot verftsområdet, der hvor ansatte ved senteret har sine røykekroker. Fryd og bevarels, en framtidig maritim utekafe? Og hva mer – forlengelse av Stien langs sjøen – og en smal, lekker liten småbåtmarina, med båter akkerat store nok til at større fartøy får romslig passasje. Det kan bli nåkka.

Er dette byens dårligst utnyttede grøntområde? Ikke fotballbanen, naturligvis. Der er det full sving store deler av døgnet. Kirkeparken.

Akkurat nå står alt stille, knapt ei markmus å se i den grønne lungen som omgir Jan Inge Hovigs praktbygg fra 1958. Det eneste ørna kan høre hvis den legger øret til, er knirk fra trærne som gror likt gigantisk ugress med kommunal støtte. Hvis poplene bare får stå noen år til nå, så lykkes de med å svøpe kirka fullstendig inn i løvteppet.

Noen tar parken i bruk, mer eller mindre lovlig. Sommerstid har den saftige gressmatta rundt kirka fått massasje fra gutter og -jenters fotballknotter, og vinterstid er det akebakke ned skråninga på østsida av bygget. En arena for sandvolleyball har overtatt noen parkeringsplasser, og en musikkpaviljong of sorts står og ser litt gjenglemt ut. Parken inneholder også en meteorologisk målestasjon. Men det er for lite. Sist noe morsomt skjedde i parken var en picnic med dronning Sonja til stede, og hun kommer jo ikke hvert år. Mer må til.

Neste gang ørna overflyr ødelandet rundt Harstad kirke, kan det kanskje være den ser oppmålere til den store leke- og aktivitetsparken som kan tenkes lagt inn i parken. Kort tid etter: De fleste poplene er borte, erstattet med mindre trær i en velforma hageplan. Poplene som gjenstår er treningsarena for arborister, med tanke på NM i treklatring. Fra topp til topp henger zipliner for lek og alvorlig tevling.

Parken har selvsagt fotballøkke, et par stykker. Minigolf. Sklier, klatrestativ, maxisjakk, picnicbenker for utpust og romantisering, skultpturer, installasjoner, graffiti og vernede felt for urbant plante- og dyreliv. Tennis, badminton…

Prosjektet er low budget, kanskje til og med no budget, bare frivillig innsats og utløp for tiltakslyst. Kirkeparken er blitt noe helt annet enn et oppstillingssted for eksotisk planteliv, den er blitt en kompakt folkepark, et fabelaktig tilskudd til den halvannenetasjers, saltekte arktitekturstilen denne gamle bydelen preges av.

Hallene og plastgresset i idrettsparken i forlengelsen av det kneisende kirkebygget glimrer ikke akkurat som visuelle kontrapunkt til parkens vakre og utkrotede villaer, men på den annen side kan de vise til et nesten eventyrlig liv. Det er ballspill av alskens sorter, og Hålogalandshallen er en flerbrukshall i ordets videste betydning, og nå offisiell klatrehall etter ei kraftig utbygging.

Helga vi går inn i for eksempel, er smekkfull, både inne og ute. Eliteseriekamp i innebandy, eliteseriekamp for kvinner i fotball, 2.-divisjonskamp for menn i fotball og praksisøkt i Hålogalandshallen i forbindelse med Nordnorsk Fotballkonferanse.

Ikke rart ørna henger i helgene, i lange sirkler høyt der oppe, kanskje på speiding etter en ball på avveie.