Forfatter: Knut Godø

Ny genoa!

Bestilling på ny fokk er levert til North Sails i Göteborg. Piuhh! Den satt langt inne, ikke hver dag man sår 40k i hobbyen, men nå er det det altså gjort.

Tilbudet gjelder en selvslående rullegenoa på ca 24 kvadratmeter med loddrette spiler for å legge litt ekstra i akterliket, både styrke og areal. Seilet er North Sails mellomkvalitet, det vil si profilsydd, i motsetning til panelsydd (billigst) og støpt (dyrest). For dette seilet betyr det pluss/minus ca ti båtlapper i hver retning.

Hvah! Bruke dyre dommer på ny selvslåer? Kanskje. Men etter femten år i en kjøtteter, ofte med masse trivelig mannskap, er seillivet i større grad blitt two handed og single handed. Bare å erkjenne. Og det skal bli atskillig mer seiling i tida som kommer. Joda, regatta også, og da skal det ikke kunne skyldes på flygende filler når oppturer på resultatlista mangler.

O’joy har ni seil i alt. To storseil, fire forseil og tre spinnakere. Foruten ei lita stormfokk består de forseilene av en fjærlett kevlar-ener, en G2 i eksotisk fiber og en delbar, stor G2, som har vært arbeidstøyet i garderoben, og en selvslåer. Selvslåeren stammer fra båtens. barndom, og har vært redusert i akterliket.

Vi hadde flere veier å gå. Samtaler med de kompetente folkene på North Sails i Göteborg ble en erkjennelse av det beste å bruke noen titalls tusen båtlapper på, er en ny selvslåer, og registrere båten som fokkebåt i SRS. Enkelt i bruk, en drøm i korte slag med få hender, og så plusse på med flygende forseil når vinden ønsker seg det.

Dette ble konklusjonen og bestillingen.

Selftacking Furling Jib w/ Battens NPL Tour Xi White NorLam Xi09 CRW
I: 13,920m Yta: 23,91m2
J: 3,910m LP: 90%

Nei, seilet leveres ikke med vinnergaranti, men en ny toppsvivel til forstagsrulla ble det da.

For Facnor sin LS165-versjon fra 2006 er ikke helt patent lenger, den kan finne på å kile seg i, ja, kilne situasjoner altså, som for eksempel når man skal inn i havna på Fyrudden en frisk sommerdag. Hvis svivelen ikke snurrer som den skal, venter håndgemeng og bølgedans på fordekk, og den svingomen skal vi ikke ha mer av, har cocæptn slått fast.

15. desember 2024
Takk skal dere f** meg ha, Hella Marine

Hella Marines «smarte» lanterne resulterte i en tometers rift i akterliket på G3 en av de siste dagene av 2023-sesongen.

Borti hesterumpa. Hvilken landkrabbe fikk den briljante ideen å gjemme en kniv inni lanterna midt på masta?

Rett før landsetting var O’joy ute i skjærgården en luftetur. For anledningen hadde vi G3’en på forstagsrulla, og det ble det litt blafring i akterliket i et slag. Som det jo blir når det kommer vind. Og man er ute og seiler. Med en seilbåt. Et flytende konsept for å omdanne vind til framdrift. Kalt seiling. For fanken.

Plasthuset rundt cruisinglanterna på masta ble slått av, en av mannskapet fikk det plump i hauet. Heldigvis, for han rakk å snappe det opp med kanonballhanda før det spratt på sjøen. Vi alle lurte i flere sekunder på hva det var for slags deler som masta hadde begynt å spytte ut.

Svaret kom da vi oppdaga riften i akterliket på genoaen, og så sammenhengen. Uten plastskjerm er pæreholderne i lanterna for kniver å regne. Årets mest irriterende reparasjon, så takk for den, Hellsikes Landkrabber. (Før sjøsetting i vår ble lanterna bytta ut med noe langt mer elegant, led og greier, innfelt slik at det skal bli vanskelig å for den å nappe tak i noe akterlik som svinger seg forbi…)

12. november 2023
Vinterarbeid O’joy

Bytte relé til ankerspill

Hella Marines «smarte» lanterne resulterte i en tometers rift i akterliket på G3 en av de siste dageneav 2023-sesongen.

Bytte eller reparere/snu sb spinnakerfall ok

Nye

Seil: G1: klippe underkant for å få den på rull. Avlyst.

G2b: Gjennomgang og rep av småting ok

G3: Rep rift akterlik ok

Børste og olje dørk cockpit ok

Resette alle instrumenter/givere ok

Rigg

få av nokker på spredere

Ny lanterne innkjøpt ok

Kjøpe dog’s bollocks likfører

Slangeklemmetrekker ok

Kjøpe marineblå gelcoat

Kjøpe spinnakerring og lager til forstagsprofil ok pr 20nov

Kant til nedhal-utganger i masten. Lage med 3d-print?

Trekke propell

Zink goripropell Gori 16.5×13 LHS (83323) Part # 1567000000Zinc ring set for Gori 2-bl. saildrive propeller

Offeranoder prophus ok

Spridarskydd bestilles fra benn’s eller lages. Laget. Ble fine.

SKROG

VC17. Utsatt på ubestemt tid.

Husk rustbehandling under kjøl ok

MOTOR/DREV

trekke propell for høyglanspolering ok

Offeranoder ok

INNREDNING

Krok til bysse ok

Pakning handdusj akter ok

Nye skjærebrett/lokk oppvaskkummer ok (Sort of…)

INVESTERINGER

AIS-transponder

Ny kartplotter? Orca core og display innkjøpt til ’25-sesongen

Slangeklemmetrekker ok

Lengre landkabel ok

Selvslåer

19. september 2023
Høstrigg

I dag skifta vi fra G2 til G3 som standardseil foran, ei loddrett spile mangla sjølsagt. En ny blir klipt til av ei gammel storseilspile som ikke lenger er i bruk.

En del vansker med rulletauet til Facnor-spolen. Umantlet dynema (som på bildet) blir for glatt. Skiftet til 8 mm mantla blåspragla polyester, siden dette ikke er tau som skal ha ekstrem belastning, verken ut eller inn.

Toppsvivelen var treg, og dro fallet med rundt staget. Åpner for dårlig stemning og potensiell fare. Viste seg at det lå irr/skitt/støv/sand eller lignende i øvre del, laget en sandpapirlyd når den ble svivlet rundt. Toppsvivelen skal ifølge manualen ikke smøres, ettersom lagrene er lukket. De er greaset inn en gang for alle, og svivelen skal kjennes litt treg å dra rundt for hånd. Man kan fristes til å gi dem en omgang WD40, men da er det risk for at fettet inne i lagrene vaskes ut, som gjør vondt verre.

Tenkte et par sekunder på ny svivel. No joke. De begynner på åtte båtlapper, så jeg valgte å beholde stasen. Gjorde allikevel reint oppi der med fuktig klut, og smurte litt silikonfett over, mest som beskyttelse mot at skitt og støv får klemme seg inn mellom indre og ytre del. Etter det fungerte svivelen tilsynelatende som den skal.

Dermed er det klart for høst i O’joy. September blir viet skjærgården. Håpet er blant annet å få tatt en tur til Byxelkrok på Öland. Dit går det en regatta fra Västervik 23-24. september 2023. Vi tester ruta.

Ellers har det vært smått med regatta på O’joy. Et stramt program i hus og heim har gjort programmet trangt. Vi har en liggende en ubetalt søknad om respitt på SRS liggende, men jeg tror vi venter til neste år. Stiv pris, 850 spenn for målebrev, det er mye når en måned gjenstår av sesongen. Opptak på WSS er 1. oktober. Ut igjen i mai.

En liten overraskelse er det at seilsesongen i Sør-Sverige er opp mot et par måneder kortere enn i den arktiske delen av Norge. Landsdelen har stor gjeld til Golfstrømmen.

Men høst er uansett høst. Epletreet er tomt for frukt. Til helga må vi til Röknen og få tatt opp potedesen og gulrøttene. Sorry, potatisen og morötterna.

30. august 2023
Presenning av

I dag strippa vi O’joy mens hun står på land på Solbergsudde. Mye skal avklares før hun er klar for sesongen. Det blir en lang vårpuss fram til sjøsetting senere i april.

7. april 2023
Farvel til fargene – og nå våkner Overlysmester’n

Lysspill: TV-tårnet troner over bebyggelsen, og har levd i øyekroken til byens innbyggere siden tidlig i desember. Nå er det snart slutt for i år. Mandag blir lysene plukket ned og lagt på lager, men et nytt lysspill er heldigvis på vei ut av skysekken i sør. Allerede dagen etter har Harstad – etter tabellen – noen minutter fullt dagslys. Foto: Knut Godø

Fortvil ikke. Neste gang vintermørket senker hetta si over nordkalotten er fargespillet i TV-tårnet på plass igjen.

Fargene har spilt trofast i øyekroken hele svarteste vinteren igjennom, men mandag er det trettendedags jul. Da trekker lysmakerne ut kontakten, og svermer til værs for å plukke ned pynten på Byens største juletre.

Genistreken med å fyre opp et fargespill på byens mest synlige punkt, var Jan Santoconos ide om å gi noe tilbake til byen som har gitt familiebedriften grobunn, gevinst og en ikke ubetydelig suksess. Lysene i TV-tårnet var opprinnnelig et stønt, gjentatt året etter, og året etter, og såpass godt likt at det snart var et årlig ritual. Herlig for byen, heftig for Santocono, som kan sitte for eksempel over en cappu på Rosene, taste et par knepp på mobilen, og se at lyset danser etter hans pipe.

En god tanke får fort tung rullefart. Forventninger melder seg, og lys koster – å drive, og å bytte når de smeller – og det gjør lyspærer. Når hver lyspære har en prislapp på tolv tusen kroner, skjønner alle at det har vært nødvendig å bygge et samspill rundt showet, av store og mindre, aktører – alle private.

Dessuten må det ifølge Santocono kabler til, en for innbyggerne usynlig, men for prosjektet særdeles følbar del av prosjektet. Femti-seksti-søtti meter til værs tar nemlig vind og vær absolutt ingen hensyn til kabler. Eierne av tårnet sørger godt for sine egne installasjoner, med innkapsling og solid innfesting, mens lysprosjektet, som får lov å krype inn, under og innimella en gang i året, må klipses og teipes midlertidig fast. Det betyr kabler som rører på seg, og alt som rører på seg i litt vind, pisker halsløst omkring når meteorologien blir et oppfinnsomt, mangehodet beist: Kuling og klarvær, regn fra alle kjente retninger og et par ukjente, sklette, blæst, frost, litt regn igjen og litt mer frost.

Ørna siger en beinkald, klar formiddag i uka som gikk over tårnet, der det kneiser øverst på åsen, og utgjør en hovedbestanddel i en kommunikasjons-hotspot for Byen. Januar knitrer tørt, og årets show har vært the best ever, det skulle bare mangle, med så mange lyspærer skiftet – og gi plass til Lyset, som stiger der lengst borte i det fjerne sør – ved Lødingen et sted, som ligger og ødelegger harstadværingens mulighet for å se sola stige over havhorisonten. Ikke før den 10. januar blir Byen – etter offisiell definisjon – tildelt 56 minutter dagslys – som du må være ørn – eller i alle fall høyt til fjells – for å få et glimt av. Resten av døgnet er tussmørke og natt. Ennå skal gå flere dager før solbollene kan serveres,

Noe å henge på veggen?

7. januar 2017
Løft inn i nytt år

Framtid: Bildet viser kanskje ro og nyttårsfred, men nerveknuten bak spakene mens ørna tok sin årets siste fotoflytur over fjorden, midt i sklett-elinger og viltre vindkast torsdag, trenger gudbedre en sjel ikke ettersøke i utrengsmål. Foto: Knut Godø

Året takker av i samme dur som det har forløpt: Med skrangling og during og gjønging.

Været har rava rape drukkent omkring i dagevis, med sletter og sklette og blautblest i vill uorden, årstida ligner aller minst på seg sjøl, det er knapt en snøflekk å spore opp såpass at en skitur kan kvitteres ut.

Ørna fant med nød og neppe, i et ledig øyeblikk i rusen rundt tolvslaget torsdag, ei åpning i skylagene og kunne konstatere at Byen ligner seg sjøl i alle fall for det meste. Høylys dag du liksom, grått i grått, men der nede ligger den og gløder, og blinker litt avvekslingsvis utover vannet.

Nyskapninger å hilse på. Nede til venstre svever Statoilbygget med bygningskroppen i et kokett lite skrev – som en Bokløv i svev ut over fjorden. Bygget er foreløpig siste tilskudd i en omveltning for sentrale deler av byen som kan fortone seg åndeløs. Man blir ikke kvitt en ambivalent kløe. Bygget er nok vakrere enn Brunosten, som det avløste, i alle fall er estetikken bygget speiler, en helt annen enn stålskallet som sto der. Men vær radikalt ærlig – Statoilbygget representerer jo ikke noe nettotilskudd til byen – vi hadde dem jo her fra før. I Brunosten ble det i det minste sveisa i hop båter, og i mi bok er det alltid mest plass til båtbyggere. Er noen skrudd sammen annerledes, gjerne for meg. At det ligger en viss signalverdi i sjakkrutene kan heller ingen ta fra det, og det gjør et solid og fast innprent på netthinna til ørna.

Statoilbygget kan smykke seg med å være det eneste bygget i sentrum som vises fra toppunktet på Middagsfjellet, det kan ingen ta fra det. Tidlig neste år er det åpning og innflytting, og den gullglødende bygningskula skal fylles med folk som får verdens kick av hydrokarboner i enden av et sugerør.

Idet kulingen blåser ut året. konstaterer ørna at anleggsmaskiner fortsetter å utføre grovkirurgi i infrastrukturen. Året har vært brutalt. Ute i verden er halve popen lagt under torva, norsk langrenn ligger i ruiner og høye posisjoner blir besatt av – ja besatt altså – av folk som vil det skal bli lenger mellom folk.

Er det rart Byens lyskrans tar et favntak om det innerste av sin fjord og gir en gylden godkinn?

2016, takk skal du pinade ha, gudd bai.

Heeei 2017, hva har du under bluesen?

Knut Godø

Heng dette bildet på en vegg!

3. januar 2017
Grå dagers sig mot årets ebb

Julebyen: Harstads innseiling inspirerer poeter og får trubadurer til å bryte ut i sang. Ikke til å undres over. Byen på bildet befinner seg nesten helt nederst i den dypeste årstida, og ble hyllet av – på dagens høyeste time lille julaften – et blekt, gult, fjernt og søvnig skinn, bak fjellkrans og skylag i oppløsning. Foto: Knut Godø

Waheeei! Så ble jula hvit allikevel.

For to dager siden så det ikke akkurat lyst ut, for å si det sånn. Det gjør det vanligvis ikke på bunnen av mørketida, men dagene før jul dette året må vel ha satt en slags svart rekord for Byen, innpakka av lag på lag av skittengrå søkkblaute dyner, ikke ei blå luke å se. Den svarteste dagen ble noen grader ekstra svart, og lot seg knapt avbilde.

Men så kom den hvite jula og banket på verden likevel og snøt noen hver for den dypeste svarttidsdepresjonen. Verden lysnet – i alle fall midt på dagen i går, lille julaften – til ørnevyet på dette oppslaget. Utrolig hva noen fnugg kan gjøre med en by som festsmeller av punkterte dekk nå henimot julehøytiden, og hvilerommet mot årets ebb.

Ørna seiler inn mot byen noen meter over det berømte Bremnes-sporet, langsomt, forbi ei kirke speilt i hav. I himmelranda i sør kjemper noen stråler sol seg fram fra dypt nede i bøtta, og bærer bud om at nå er ho på rette veien. Så hold ut.

Knut Godø

47609990 – kgo@ht.no

31. desember 2016
Hyttetomter ble villalandsby

VILLAGREND: Hovedvalutaen i Solveien, en avstikker fra Nesseveien i Kanebogen, er – akkurat ja – sol. Hvis strålene treffer byen, er det her de treffer først. Romslige villaer lener seg bakover og velbehagelig oppetter lia, og løfter strøket opp i toppskiktet i byen. Foto: Knut Godø

Denne grenda har lagt seg i skillet mellom Kanebogen og Stangnes.

Vi gjorde dette vesle boligfeltet en urett sist lørdag. Ørna svevde nordover, med Holtet – øvre og nedre – under kråsen, fylt opp av de herligste villaer, mange av dem i umiddelbar nærhet til sjøen. Lenge Byens mest velholdte – og velholdne – strøk. Vi kunne ha spart oss. Nå settes rekorder både på tomtepris og boligsalg rett som det er.

Solveien – skråninga opp fra Nesseveien like før den offentlige badestranda i Kanebogen – leverer en sterk søknad: Et av byens aller nyeste boligfelt har prektig standard.

Beliggenhet ganger tre. Nesten rett sørvendt, slak helling opp langs en rabbe, klar til å bade i hver en solstråle som måtte finne på å åle nordigjennom sundene. En riktig middagshøyde. Bildet er tatt denne uka, i et gløtt mellom elinger av svartsklette, på høylys dag – hvilket ikke vil si mye akkurat. Verden går på batteri, og trenger lading.

Ørneblikket ser at bebyggelsen ligger i ei slak helling, umiddelbart er det lett å se at den er perfekt på minst to måter. Man MÅ ikke ha firhjulstrekk for å komme opp, og samtidig er den bratt nok til at den ene terrassen har utsyn akkurat over hårtorva til den som bor nedenfor. Og som sagt et halvt steinkast fra stranda, et snacksy lite turterreng i bakhagen. Om ikke tar feil hadde området noe med Sellæg-familien å gjøre, og utgjør selve grenseoppgangen mellom de urgamle Kanebogen og Stangnes gårder, i dag oppdelt og utparsellert så mange ganger at de er blitt til hver sin bydel.

Solveien, en avstikker opp i skogen fra Nesseveien, på den absolutte solsiden av byen, kanskje føler de seg som solkonger de som bor der. Som øverste konge på haugen kunne Statoil tronet, men slik skulle det ikke gå. Oljebingen valgte som kjent Sjøkanten.

Tomtene gikk i sin tid for mellom en og to millioner, og utgjorde en viss sensasjon i lokalavisa da de ble lagt ut for to-tre år siden. Siden er mange rekorder satt.

Ørna kan huske et hvitt og grønt sommerhus utkrota med snekkerglede i dragestil som sto og kneisa oppfor veien, det finnes ikke mer. Huset er muligens ikke savnet lenger, høy tomtepris har ikke hindret byggherrene i å legge planke på planke på særdeles velspikret manér, og fått til et variert, men stramt – sett litt sånn fra oven i alle fall – og snasent bouttrykk. Man kan vente spent på fortsettelsen.

Henge på veggen?

13. desember 2016
Samkjørt mangfold

AMFI: Samasjøen har siden byens barndom vært mål for alle som vil ha ny fart i båten sin. Byens mest diverserte del? Foto: Knut Godø

I Samasjøen har det vært produsert, reparert og modernisert fartøy siden 1912.

Det gamle Nielsen-verkstedet sysselsatte på sin topp på sekstitallet et kvart tusen arbeidere – i en tid da Harstad kunne liste opp minst tre andre maritime verksteder og en skog av underleverandører til det som har vært, er, og kommer til å bli – når verden om ikke lenge slutter å konvertere hydrokarboner til klimagasser – nasjonens største ressurs. Kysten.

Oppfatningene om å ha Hamek-hallen i synsfeltet er sikkert diversert, og hyppig kommentert hos folk med adresser som Holstveien, Garveriveien og Naustveien, men det er utvilsomt noe klassisk kystby over måten verft og boligbebyggelse har vokst og bredt seg ut i omtrentlig samtakt.

Samasjøen er et amfiteater ut mot en maritim scene, som fra Rabben med Punkthuset i venstre bildekant og helt bort til Samakleiva i høyrekanten – kronet med et lystårn selvfølgelig – omfavner en bydel som kan kalle seg både industricluster og boligfelt, såvel som premium destinasjon for spesialshopping og hygge.

Området byr på både signalbygg, storkarsboliger, småbyvillaer og lavblokkbebyggelse. Rekka med tomannsboliger var på femtitallet siste skrik i effektiv hverdagslagring av kjernefamilier, vi er usikre på om tilnavnet Kaninburan var uttrykk for særlig nedvurderende folketunge. Nei tror vi, og rekka ble gjentatt mange tiår senere i en lavere linje nærmere vannkanten. Det skal visstnok gå an å sette kveitevad fra verandaen. Kan det bli bedre? Tja, det gamle tankanlegget på Esso ligger nå brakk og bare venter på en sjøsprøyt av ideer.

På alle måter en bevaringsverdig miks, ørna kommer knapt over noen andre steder i verdens minste storby, der rekkehus- og lavblokk glir så inn i, og rundt hverandre, på en for øyet mer tilforlatelig og behgagelig måte. Og det slettes ikke på grunn av, men heller til tross for, historiens krumspring og rundkast.

Var det noen som sa sentrums bakside? Nei. Verftsbyen – med politikernes båter som kanskje litt for hyppige kunder. Det er her en god halvpart av den ligger.

27. november 2016