Fortvil ikke. Neste gang vintermørket senker hetta si over nordkalotten er fargespillet i TV-tårnet på plass igjen.

Fargene har spilt trofast i øyekroken hele svarteste vinteren igjennom, men mandag er det trettendedags jul. Da trekker lysmakerne ut kontakten, og svermer til værs for å plukke ned pynten på Byens største juletre.

Genistreken med å fyre opp et fargespill på byens mest synlige punkt, var Jan Santoconos ide om å gi noe tilbake til byen som har gitt familiebedriften grobunn, gevinst og en ikke ubetydelig suksess. Lysene i TV-tårnet var opprinnnelig et stønt, gjentatt året etter, og året etter, og såpass godt likt at det snart var et årlig ritual. Herlig for byen, heftig for Santocono, som kan sitte for eksempel over en cappu på Rosene, taste et par knepp på mobilen, og se at lyset danser etter hans pipe.

En god tanke får fort tung rullefart. Forventninger melder seg, og lys koster – å drive, og å bytte når de smeller – og det gjør lyspærer. Når hver lyspære har en prislapp på tolv tusen kroner, skjønner alle at det har vært nødvendig å bygge et samspill rundt showet, av store og mindre, aktører – alle private.

Dessuten må det ifølge Santocono kabler til, en for innbyggerne usynlig, men for prosjektet særdeles følbar del av prosjektet. Femti-seksti-søtti meter til værs tar nemlig vind og vær absolutt ingen hensyn til kabler. Eierne av tårnet sørger godt for sine egne installasjoner, med innkapsling og solid innfesting, mens lysprosjektet, som får lov å krype inn, under og innimella en gang i året, må klipses og teipes midlertidig fast. Det betyr kabler som rører på seg, og alt som rører på seg i litt vind, pisker halsløst omkring når meteorologien blir et oppfinnsomt, mangehodet beist: Kuling og klarvær, regn fra alle kjente retninger og et par ukjente, sklette, blæst, frost, litt regn igjen og litt mer frost.

Ørna siger en beinkald, klar formiddag i uka som gikk over tårnet, der det kneiser øverst på åsen, og utgjør en hovedbestanddel i en kommunikasjons-hotspot for Byen. Januar knitrer tørt, og årets show har vært the best ever, det skulle bare mangle, med så mange lyspærer skiftet – og gi plass til Lyset, som stiger der lengst borte i det fjerne sør – ved Lødingen et sted, som ligger og ødelegger harstadværingens mulighet for å se sola stige over havhorisonten. Ikke før den 10. januar blir Byen – etter offisiell definisjon – tildelt 56 minutter dagslys – som du må være ørn – eller i alle fall høyt til fjells – for å få et glimt av. Resten av døgnet er tussmørke og natt. Ennå skal gå flere dager før solbollene kan serveres,

Noe å henge på veggen?