Byens største takterrasse

Den nye bydelen, hvor mat- og varehus ble plassert oppå giftmudder fra hundre års verftsvirksomhet, begynner å bli ferdig.

90moh: Når kan takterrasefesten begynne? Ørna har flere ganger svevd over denne nye, økonomisk dynamiske bydelen, og sett den vokse fram av havet på kunstig vis. En av de største endringene i byen de siste årene, og nå er den ikke langt fra ferdig,  Statoil/Equinorbygget der lengst framme mot fjordåpningen til høyre i bildet venter en siste polish. Per Strands lave saltakshus skal utvide kraftig, så bildet er ikke helt komplett.

I forgrunnen lyser kjøpesentertakene som ubrukte vidder. Det er vel upraktisk, og muligens forbudt, i det minste finnes ganske sikkert flere håndfuller EU-direktiver som begrenser en uskyldsgrønn tanke om å få plantet ut, tja, noen solfangere kanskje, på handlekassene, i hvertfall vindmøller, og i alle fall takhager, lekeparker og skatebaner, der midt opp all kommersen. Nei, premium arealutnyttelse av takflater, det er en annen by, det.

Den nye, rette og fine kaikanten byen har fått innover mot Harstadbotn, og som danner ytterkanten av sarkofagen som rommer giftmudderet fra hundre års verftsvirksomhet, går over i et steinsatt hjørne i nedre bildekant, og blir – hurra! – havnas eneste attomsmett fra Trondenenesvika til Hjellholmen, for en båt på rømmen fra nordøstpeisingen.

Det er stor skam å være så blind for været i en kystby. Nesten hele Harstad sentrum er eksponert direkte mot  nordøst, byens værmessige akilleshæl. Det neste attomsmettet vi lager blir når vi får syn for sagn om hvorvidt den nye flytemoloen i indrehavna fungerer som tenkt. Med bakgrunn av kontrollnivået på diverse andre byprosjekter som er i gang i øyeblikket, kan en ørliten fiber tvil muligens ha plassberettigelse.

Ørna ser ikke så mye av Harstadpakken der den henger og dingler i lufta, ja pakken altså, henger og dingler i en tynn tråd i forma av en feit underdekning. Og mens vi venter på at politikerne utøver den edle kunst skyldfordeling, ligger byen på operasjonsbordet uten bedøvelse, vi hadde nær sagt sløyd – i alle fall med åpne sår – på andre året.  Det skal gjøre vondt før det blir bedre, som de sa før de gravde opp byen og la varmerør, og før det igjen skar i stykker sentrum og la ny veislynge og torv.

Hvor lenge kan et bysamfunn pines i framskrittets navn?

Men hva ser ørna for sitt indre blikk? En fullstendig ubrukt solvegg mot sør, der langs Sjøkanten senter, med steinvorr og brådjup innover mot verftsområdet, der hvor ansatte ved senteret har sine røykekroker. Fryd og bevarels, en framtidig maritim utekafe? Og hva mer – forlengelse av Stien langs sjøen – og en smal, lekker liten småbåtmarina, med båter akkerat store nok til at større fartøy får romslig passasje. Det kan bli nåkka.