Mer enn grus og stein

Å oppdrive ei sjøtomt i Harstad er som å finne en snøskuter i ørkenen, eller å få en oljeminister til å innrømme en spansk en. Hvis du da ikke jobber med grus og stein.

Da har du nærmest automatisk ei sjøtomt. Melvikøya. Sundsvollsundet. Kasfjord. Flere titalls andre landingsplasser, prima sjøtomt, Som her, i Kilbotn, et sørlig bygdelag i Harstad by. Det var gjennom disse grendene hovedveien inn til byen snirklet seg før den nye riksveien ble etablert i skauen ovenfor. Kortere, rettere, breiere.

Så ofte som man har tid og får lov av sitt livs faste medpassasjer tar kjører man den gamle veien, som forresten har fått smørdekke den sikste killometeren opp mot Blomjoten, kommunens vakreste navn, og mest opptygde lille fjelltopp. Folks aktelse for denne delen av kommunen er litt under pari, så seint som i mai rapporterte Harstad Tidende at det var etablert spontan, privat søppelfylling ved den gamle riksveien opp mot joten.

Lavaktelse er det sannelig ingen grunn til! Krigsdramatikken oppsøkte den rolige, jordnære pekallfiske- og jordbruksbygda, i XXL-format. Historikeren Harald Isachsen har beskrevet de hylende flyraidene og skipssenkningene som fant sted inne i botnen, bombesmellene kunne godt høres til Harstad sentrum. Flere freda krigsvrak ligger på bunnen av fjordtarmen innover, under ørnas blikk.

Trafikken dånte gjennom bygda helt fram til på midten nitten åtti-tallet, så ble Mølnåstunnelen åpnet, og det ble så stille i Kilbotn at folk som syklet slalåm mellom hullene i den eldgamle asfalten kunne høre samferdselskronene plinge mellom leggene på unggrana ved på nyveien der oppe i skogholtet.

Tidlig morgensol stryker mykt og lavloftet inn over Kilbotn og boligfeltene ovenfor  denne fredag orle morgen, dis-flak henger søvnig igjen i le av lyset, sauer breker fra inngjerdinger lenger opp og gnager duggfrisk hå. For ørna må det være en forundring å betrakte vestbredden, som sola jobber med å varme opp. Det kan bli fin termikk å henge på der etter hvert. Ellers ser fjæra ubrukt ut på et og annet naust og ei og annen brygge, en og annen svaifortøyning, her virker hundremetersbeltet – nesten helt gjennomført. Man kan ikke unngå å tenke at det sannelig er nok kyststripe i Norge til alle nordmenn – og et par svensker, la oss være rause. Hva om vi tok det i bruk?